tanker...

Jeg har tenkt mye. Mye på den siste bloggen jeg skrev. Tenkt at kanskje gikk den på grensen av hva en skal dele for hele all verden. Selv om jeg er mest redd for å dele den med mine nærmeste. Tenkt, at kanskje vil den bekymre andre mer enn den letter trykket for meg selv.

Derfor vil jeg si: Vær ikke bekymret! For jeg er ikke bekymret. Jeg har det egentlig bra, men som alle andre har selv ikke jeg det alltid bra. Og når jeg ikke har det så bra trenger jeg å få uttrykk for det. Om den beste måten er å gjøre det for all verden på bloggen, kan sikkert diskuteres, men nå har det seg nå en gang slik at jeg elsker å skrive, og det er ved skrivingen jeg får ut mine egentlige tanker på. Se på det som et slags kunstnerisk uttrykk, og gjør som Marthe, skrøyt av meg fordi jeg er flink til å skrive, be for meg, men vær aldri bekymret for meg, for jeg har Gud med meg.

Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
2 Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
3 og gir meg ny kraft
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.

4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.

5 Du dekker bord for meg
like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje,
mitt beger flyter over.

6 Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.

Så jeg har det godt, samtidig som at jeg ikke alltid har det like godt. Poenget er at jeg har Gud med meg. Gud gjør ikke livet mitt smertefritt, livet mitt er ikke smertefritt. Gud gjør ikke livet mitt perfekt, livet mitt er ikke perfekt. Gud gjør ikke meg perfekt, jeg er ikke perfekt. Men han er med meg når jeg har det vondt, selv om jeg ikke alltid føler det slik. Han tilgir meg når jeg synder. Han elsker og trøster meg, veileder meg og tar vare på meg. Akkurat som familien min gjør det, akkurat som vennene mine gjør det, jeg må bare takke dere alle sammen, dere har vært fantastiske mot meg alle sammen og hjulpet meg gjennom en tøff periode.

Men jeg har behov for å være ærlig. Jeg har behov for å fortelle at heller ikke mitt liv bare er en solskinnshistorie. Når mennesker skrøyter meg opp i skyene og kaller meg verdens snilleste, kaller meg en engel, kaller meg sterk, får jeg delte følelser. På den ene siden blir jeg glad, takknemlig til Gud for at Han har påvirket meg, pusset opp inni meg og gjort meg snill og god. På den andre siden blir jeg lei meg, fordi jeg kjenner ikke meg selv igjen. Intet mennesket er perfekt, jeg er ikke perfekt. Og hvis mennesker tror det om meg, er jeg redd jeg bare viser dem en maske av hvem jeg egentlig er. Jeg er redd jeg gjør som jeg så ofte gjør. Viser mine gode sider og holder trygg avstand til situasjoner som kan røpe mine mørkere sider. Jeg tør ikke være hundre prosent ærlig, men har visst nok blitt veldig flink til å spille. Når til og med min bestevennine sier til meg, du har ingen komplekser du, Eli, da blir jeg redd for at jeg har spilt et spill til og med for mine nærmeste. Selvfølgelig har jeg også komplekser! Selvfølgelig er også jeg lei meg til tider! Selvfølgelig er også jeg sur på folk! Selvfølgelig har jeg mange sider med meg selv som jeg helst ikke vil skal komme frem i lyset!

Spørsmålet er kanskje hvor mye av det skal komme frem i lyset? Har jeg lov til å ha visse ting privat for meg selv? Finnes det noen private ting som faktisk ikke en gang dine beste venninne vil ha noen interesse av å vite om. Eller skal et vennskap kunne tåle alt om hverandre, fordi vi trenger å være ærlige, fordi vi trenger å få utspinn for tanker og følelser, og at venner bare må tåle at en av og til får høre noe som ikke akkurat er oppbyggelig for en selv, men som en som venn liksom bare må høre... Merker at jeg fjerner meg fra kjernen nå, for poenget er jo ikke hva venninnen(hvor mange n-er er det i dette ordet da?) tåler å høre, det er vel mer snakk om hva jeg tør å si. Og egentlig tror jeg ikke problemet for meg er hvor jeg skal stoppe heller, jeg bør i det hele tatt først konsentrere meg i å begynne, fordi jeg merker at jeg er svært dårlig til å i det hele tatt bevege meg ut av komfortsonen min og tørre å være ærlig. (og å være ærlig på blogg teller ikke, det er en pingleløsning, som jeg unskylder med min skrivetrang :p)

Samtidig så føler jeg at jeg tenker litt for mye på alt dette her. Tenker utrolig mye på hvordan jeg kan oppføre meg slik at jeg virkelig er god mot folk. Slik at jeg elsker min neste som det står så fint i bibelen. Og så kjenner jeg til min store fortvilelse at jeg stresser for mye med dette. Jeg sliter med å leve i nåden, sliter med å godta at jeg ikke kan bli perfekt, sliter litt med å godta at jeg er nødt til å gjøre feil, og selv om jeg vet at jeg får tilgivelse, selv om jeg vet at jeg er nødt til å gjøre feil av og til, så HATER jeg å gjøre å feil.

Men, hehe, ja Audy, det går an å tenke for mye, og kanskje gjør jeg det, men jeg liker det også ;) Og husk å ikke være bekymret for meg, for selv om jeg tenker mye, er jeg glad også, sånn egentlig. Men før hendene streiker, øynene lukkes og tiden går ut må jeg vel kanskje fortelle om det jeg egentlig ville dele med dere. Typisk det vonde som har skjedd disse dagene. Typisk foten min, som gjennom de siste to ukene (kanskje spesielt den siste) har opplevd meningen av ordet akkilleshæl. Den har nemlig vært gjennom en fotvorte evt. liktorn med betennelse bak liktorna, altså langt inne i foten, noen som verket ganske mye ca hele tiden i ca en uke og generelt gjorde at jeg fikk lite søvn og litt for mye smertestillende ibux og paracet som ikke hjalp. Mandag fjernet jeg hele greia hos doktoren (noe som i og for seg var en halvtime i smerte og tårer), og som en reaksjon på alt dette (evt. på vaksinen..) har jeg vært slapp og trøtt og kvalmen de tre siste dagene, fått pencilin og har altså et hull som er 3-4 mm dypt og 1 cm i diameter stort i hælen min, hvor legen har plassert en sølvbit (jepp, typisk gull, sølv, bronse :P) for at det forhåpentligvis skal gro inntil jeg reiser til Brasil 6. oktober. Så nå må jeg gå til legen hver 3.dag framover, og etterhvert en gang i uken...

Det er litt stress, men det går som sagt fint! Men jeg blir veldig takknemlig om dere ber litt for foten min, at det ikke må bli mer betennelse i den, og at jeg snart må kunne gå på den, og at jeg må bli "friske i fishen" så far seie d :P

2.korinterbrev 1,3 og utover:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! 4 Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 5 For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. 6 Lider vi vondt, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde ut de samme lidelser som vi må tåle. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.